Hjernen bearbeidet synet langsomt og hun måtte anstrenge seg for å forstå hva det var hun så. Noen klinte hele overkroppen mot ruta. De flatklemte brystene avslørte at det var en kvinne og det hvite lange håret, skapte et nesten usynlig skille mot den like hvite kjolen hun hadde på seg.

Vilde tvang blikket lengre opp. Pusten stoppet opp idet hun fikk se kvinnens blåbleike, fordreide ansikt. Øynene var unaturlig lyse, som om de var helt gjennomsiktig, foruten en sort spatel midt i, som på en katt. Øynene deres låste seg i hverandres og da de tørre, blå leppene formet ordene, kunne Vilde høre dem inni seg: Inkje bryggja, inkje baga, inkje store eld hava!!..

Vilde forsøkte forgjeves å slite både øyne og kropp løs, uten å lykkes. Kjente med ett at noen grep henne om midjen og dro henne bort. Hun hørte fars stemme brøle mot vesenet som hang oppetter vinduet.

- Ha dæ vækk, du e ikkje ønska her!

Leppene til styggedommen krummet seg som til et grin, bare for å ende i en vill latter idet hun gled nedover ruta og ble borte. Vildes stemme var bare en hvisken.

- Ka va det?

Hun gråt.

- Et gjenfærd?

Hun halvt satt på gulvet og halvt lå over farens ben, som lå på rygg på det harde laminatgulvet, fremdeles med et godt tak rundt henne. Han løsnet grepet om livet hennes og reiste seg klosset, på samme tid som han svarte med skjelvende stemme.

- Næi, eller ja, på en måte.

Han la hånden på skulderen hennes.

- Æg trur det der va Lussi!

Vi ønsker din tilbakemelding.