Vi ønsker din tilbakemelding.

Les disse 3 utdragene å gi oss din tilbakemelding.

-Tåken var over dem på et øyeblikk og skjermet for all sikt utenfor båtripen. Det var som om hav og luft ble til ett og båten ikke lenger fløt, men svevde i dette >>noe<<.

- Nei det va som fan altså... i svarte heitaste hælvetta, har han mersk heve på oss nu?

Fiskeren kraftige stemme gjallet over båten idet han likevel rolig, med hendene stødig festet på båtripen, lente seg ut over sjøen i et forsøk på å se gjennom tåken.

-       Ja, vi kanj ikkje gjør mykkje nu, må bære ligg i ro tell at det lætta litt, å vi ser nåkka framførr oss.

Han snudde seg og så på de to han hadde om bord i båten.

Bleke ansikter, med store skrekkslagne øyne, møtte blikket hans. De sto begge to som frosset fast i tidligere stilling, som nå virket ubehagelig. Han smilte av synet.

-       Næi, slapp a dåkker. Sånn kan det vær i Vestfjorn. Det e sekkert over like fort som det kom....

Åse og Vedmund kikket engstelige på hverandre, ville så gjerne tro at dette var normalt. Med en bekymringsløs mine, ba fiskeren dem om å komme inn i styrhuset for en kaffe mens de ventet. Vedmund følte seg likevel anspent idet de gikk mot styrhuset. De va jo ikkje i nærheita a land her... Bergfolk å huldrefolk så ho Åse va så redd førr, kunj jo ikkje nå dæm nu! Han pustet lettet ut, ristet av seg den gnagende frykten og strenet etter fiskeren inn i styrhuset. Rett bak ham fulgte Åse. Hun visste bedre, men klarte ikke å tenke, turte ikke. Måtte leve bare akkurat i øyeblikket, måtte handle, ikke spekulere.

Med ett var hun ombord i en båt. Bølgene skvulpet mot båtsidene, luften var varm, vinden sval og som i en lykkerus visste hun at hun var på vei til å gifte seg. Forundret så hun seg omkring. På alle mennene som satt parvis og rodde fremfor henne, som om det var ingenting, ikke tungt. Hun visste at hun snart skulle møte sin kjære, at de skulle forenes og at alt ville bli godt igjen. Ved siden av båten svømte det flere mennesker. Ansiktene deres var glade. De svømte, ledde og plasket mot hverandre. Noen var barn. De hoppet opp i luften også og Vilde kikket nærmere på dem. Det var ikke mennesker. De hadde hale, en fiskelignende kropp fra livet og ned og var nesten sorte, med et gyllent grønnskjær i fargen over det hele. Havfrue? ... Næi, meir så havmenneska. Hun syntes de va vakre. Store øyne, nesten ingen nese og munn med smale lepper. Ingen ører så hun. Likevel var de vakre og hadde øyne som gjenspeilet det gode i sjelen. Vilde begynte å gråte igjen ... av bare kjærlighet denne gangen. De vinket ivrige til henne, med hender der fingrene satt sammen som finner. Hun vinket tilbake, ble i det samme oppmerksom på at hennes egen hånd bare hadde fire fingre og ble sittende å studere dem et øyeblikk. Hun følte at det var noe som ikke stemte, men hjernen ville ikke lete.

Hjernen bearbeidet synet langsomt og hun måtte anstrenge seg for å forstå hva det var hun så. Noen klinte hele overkroppen mot ruta. De flatklemte brystene avslørte at det var en kvinne og det hvite lange håret, skapte et nesten usynlig skille mot den like hvite kjolen hun hadde på seg.

Vilde tvang blikket lengre opp. Pusten stoppet opp idet hun fikk se kvinnens blåbleike, fordreide ansikt. Øynene var unaturlig lyse, som om de var helt gjennomsiktig, foruten en sort spatel midt i, som på en katt. Øynene deres låste seg i hverandres og da de tørre, blå leppene formet ordene, kunne Vilde høre dem inni seg: Inkje bryggja, inkje baga, inkje store eld hava!!..

Vilde forsøkte forgjeves å slite både øyne og kropp løs, uten å lykkes. Kjente med ett at noen grep henne om midjen og dro henne bort. Hun hørte fars stemme brøle mot vesenet som hang oppetter vinduet.

-       Ha dæ vækk, du e ikkje ønska her!

Leppene til styggedommen krummet seg som til et grin, bare for å ende i en vill latter idet hun gled nedover ruta og ble borte. Vildes stemme var bare en hvisken.

-       Ka va det?

Hun gråt.

-       Et gjenfærd?

Hun halvt satt på gulvet og halvt lå over farens ben, som lå på rygg på det harde laminatgulvet, fremdeles med et godt tak rundt henne. Han løsnet grepet om livet hennes og reiste seg klosset, på samme tid som han svarte med skjelvende stemme.

-       Næi, eller ja, på en måte.

Han la hånden på skulderen hennes.

-       Æg trur det der va Lussi!